Om å forlate og å bli forlatt

18/4/2015 Elisabeth Rengel


“I would rather be the leaver than the leavee" sier Woody Allen i en av sine filmer. Med andre ord: Den som forlater parforholdet har en fordel over den som blir ufrivillig igjen. Den som blir forlatt sitter igjen bare med tap: hun har tapt en partner, tapt en drøm om en felles fremtid, om å bli gammel sammen, tapt tiltro, ofte også en følelese av selvverdi. Særlig kvinner, etter at de har blitt forlatt, stiller spørsmålet: Hvis han, som jeg har delt alt med, som jeg har barn sammen med, forlater meg, er jeg da overhode god nok?”

Det er en dyp eksistensiell krise som utløses når et langvarig parforhold, en familie brytes opp. I tillegg kommer ofte økonomiske og praktiske utfordringer: hvor skal jeg bo nå? Kan jeg fortsette å bo i mitt hjem? Jeg må finne meg en bedre betalt jobb, osv.. Denne setningen jeg tenker på er et par i 40/50 årene, med tenåringsbarn. En av dem ønsker seg sterkt dette forholdet, deler livet med drømmepartneren, ser framtiden i rammen av denne setningen.


Den andre parten har ikke hatt det like bra på lenge, ønsker seg et annet liv, er ofte ikke i stand til å innrømme eller uttrykke hvordan han/hun har det, prøver å rasjonalisere tilstanden med tanker som: sånn er livet / for barnas skyld må jeg fortsette/ vi har det alle bedre økonomisk sett hvis vi ikke rører på situasjonen som den er … Så skjer det kanskje noe gjennomskjærende, vanligvis en forelskelse, og hun/han bryter ut av ekteskapet.

Den parten som forlater forholdet taper også: et hjem, det daglige samværet med sine nærmeste, et liv som han/hun kjente fra før av, ikke minst et rykte: å forlate sin partner, sin familie er jo en egoistisk handling. Da tenker man først og fremst på det som er best for en selv. Den eller de forlatte sitter igjen med fortvilelse og forvirring. La meg si her at de fleste av oss ser på egoisme som noe negativt - men den har også en positiv funksjon. I det tilfellet at en partner ikke trives i den setningen han/ hun befinner seg i, så er egoismen drivkraften ut av en situasjonen som oppfattes som destruktiv. Egoismen kan rett og slett være selvbevarende.


Den konflikten mellom den egoistiske og selvbevarende delen og den altruistiske delen som vil ivareta familiegruppen, den kjenner jo tross alt omsorg for familien, fører ofte tunge skyldsføleleser med seg.


Særlig kvinner som bestemmer seg for å gå ut av parforholdet sliter med skyldfølelser. De fleste bryr seg jo om hvordan den som man har delt mange år sammen med har det. Det samme gjelder i enda større grad barnas velvære. Uansett hvilket perspektiv man betrakter det fra: et samlivsbrudd er alltid en alvorlig og smertefull prosess preget av tap og sorg, av sinne og skyldfølelser, av forvirring, fortvilelse og – for den forlatende – muligens en følelse av lettelse over å ha funnet veien ut av en trykkende tristhet.

Hvordan ser jeg terapeutens rolle i det? La oss anta at en av ektefellene dukker opp i min praksis og ber om støtte I denne krisen, da kan terapeuten være behjelpelig med kartlegging av den emosjonelle prosessen. Hvor befinner han/hun seg akkurat nå på følelseskartet? Hvordan opplever hun/han sin realitet nå? Den emosjonelle orienteringen er nødvendig for å kunne gå videre.

The only way out is through!






Siste innlegg

Se alle